Redaksjonen post@massiv.no

Tekst: Esben von Ullbæk Bundgaard-Jørgensen Selvig
Foto: Sigve Aspelund
Fotoassistent: Christian Aas

Vi sendte Norges beste danske, Esben von Ullbæk Bundgaard-Jørgensen Selvig fra MTV-vinneren Yoga Fire, til å intervjue Danmarks beste danske, Tomme Tønner-aktuelle Kim Bodnia. Det ble som forventet mye snørr og tårer.

- Norge reddet ræva mi.
- Hva mener du?
- Altså, jeg holdt på å gå under i Danmark. Jeg var svartelista over hele landet.
- Var det i forbindelse med alt bråket du hadde med Ekstra Bladet?
- Ja, det også. Det var en hard kamp og det var mange som var innblandet.
- Så vidt jeg husker dro du også et produksjonsselskap for retten?
- Det stemmer, og så viste det seg at det stakk dypere, og det var flere som hadde tysta på meg, og noen som stakk meg i ryggen. Noen av dem var teaterdirektører og noen var filminstruktører, og plutselig ble det en svært ondskapsfull greie.
- Hva var det egentlig som skjedde?
- Det var under Bleeder at jeg og en samarbeidspartner ble uvenner over en økonomisituasjon, hvor han skyldte meg en halv million kroner. Og da jeg ber om penga mine, stenger han selskapet sitt slik at jeg ikke får pengene mine. Og da sier jeg at.. jammen da kan jeg ikke gjøre PR for Bleeder. Det går bare ikke.
- Hva synes han om det?
- I begynnelsen synes han vel at det ikke var så farlig. Han hadde jo Mads Mikkelsen. Men Scanbox syntes der var en veldig uheldig situasjon, de ville jo at jeg skulle promotere filmen. Så da gikk han, pressesjefen og produsenten til Ekstra Bladet og sa at jeg var psykisk syk, og fikk psykiatrisk behandling.
- Det var da Ekstra Bladet trykket saken om at det hadde klikka for deg?
- Ja, de blåste det opp på forsiden. Et stort bilde av meg med en pistol i munnen. Kim Bodnia begår selvmord, liksom. Sånt finner jeg meg ikke i.
- Du dro dem for retten og vant, men ting ble ikke bedre av den grunn.
- Jeg promoterte jo I Kina Spiser De Hund rett etterpå så enhver kunne jo se at det ikke var hold i ryktene om at jeg var sinnssyk. Men episoden satte dype spor. Mange folk trodde likevel at det var sant. Men det var ikke det som gjorde at jeg ikke fikk jobber. Det var mer en holdning om at ”han skal faen ikke komme her og tro at han kan saksøke oss”. Så da var det utrolig fett å kunne stikke til Norge og bli respektert som den kunstneren man er.
- Hvordan er stemningen i Danmark i dag?
- I dag er det gudskjelov, et avsluttet kapittel. I hvert fall noen steder.
- Ja vel?
- Enkelte har åpnet døra igjen. Spesielt yngre folk tar i mot meg med åpne armer. De driter i tingene som har skjedd. Deres innstilling er at det hadde ikke noe med oss å gjøre, vi vil ha deg fordi du er dyktig og fordi du selger billetter, og det er det det hele handler om for oss. Sånn når situasjonen har vært for meg hjemme i Danmark, og pressen gjør som de gjør, er det klart det er fantastisk at et land åpner dørene sine og ønsker velkommen. I Danmark sier jeg at Norge har vært min redning som skuespiller.
- Hvordan hadde det gått uten Norge?
- Da hadde jeg ikke jobbet som skuespiller de siste årene. Det var ingen roller, ingen ville ansette meg. Når du er svartelista, så er du svartelista.
- Og plutselig var du i Norge?
- Det hadde ikke skjedd hvis det ikke var for Leon Bashir (manusforfatteren til Izzat). For fem/seks år siden, oppsøkte han meg i Danmark. Jeg tror han hadde lyst til kjenne litt på mystikken rundt mannen som spilte Frank i Pusher, og finne ut av hvem Kim Bodnia egentlig var som privatperson. Men han hadde også en drøm. En drøm om å få spille sammen med meg i hans egen film.
- Og hva overbeviste deg om at denne norske unggutten var noe du ville satse på?
- Vi lo godt, jeg og kona da vi fikk Leon på døra. Han var bare 21, kunne alt og var verdensmester, men uten helt å være det. Men han hadde en energi og vil utrette noe med den energien som jeg hadde lyst til å være med på. Og det er det det handler om. Hvis energien ikke er der så er jeg ikke med. Men denne gutten ville virkelig få til noe.
- Kult.
- Han hadde visjoner, drømmer og en drivkraft som minnet meg om meg selv. Det viste seg jo at det var hold i det han snakket om. Jeg står jo her i dag, fem år etter, og har elsket å spille inn en film i Oslo, med Leon.
- Det er den første filmen i sitt slag i Norge, Danskene har allerede laget en rekke. På hvilken måte vil du si at Tomme Tønner minner om I Kina Spiser de Hund og Gamle Menn i Nye Biler?
- Hvis man på noen måte skal kunne sammenligne Tomme Tønner med i Kina Spiser De Hund så har det jo noe å gjøre med at historien foregår i en kriminell verden, hvor man samtidig også har det gøy, hvor humoren er en del av det. Hvor man kanskje ler av ting som man ville grått av i andre filmer.
- Hvordan var det å jobbe med Leon, som tilhører en helt ny generasjon filmskapere?
- Nye generasjoner vil alltid være preget av det de har vokst opp med. Leons filmverden er preget av storfilmer og fargerike kunstverk fra Bollywood. Og det har selvfølgelig preget samarbeidet og resultatet. Nå har jeg akkurat vært i Bollywood og spilt inn en film selv, så jeg vet hva han snakker om. De får til ting som vi har tenkt at vi trenger minst 100 millioner til på budsjettet, skulle vi gjort det her i vesten. Men den nye generasjonen tør å skape den skjønnheten og elegansen med de midlene man har.
- Hvordan har dere fått til det uten 100 millioner?
- Hehe. Alle har måtte bidra for at denne filmen skulle lykkes. Jeg har hatt med en del egne klær. Ikke at jeg var nødt til det. Jeg visste at Leon kunne skaffe dyre klær til meg, men hele poenget var jo at hver enkelt skulle bidra med sitt for at vi skulle få til dette her. Så derfor tok jeg kontakt med den største importøren av gangsterklær i Skandinavia, en marokkaner. Han fikk flydd inn siste skrik innen Amerikansk og asiatisk gangstermote til meg. Det er faktisk viktig at klærne er hva de skal utgi seg for å være. Det er som å sette seg inn i en bil som koster 2 millioner kroner. Det gir en helt annen følelse enn å sette seg inn i en bil som bare koster 500.000,-
- Du har spilt mange roller med mildt sagt psykopatiske trekk. Alt fra Patrick Bateman i teateroppsetningen av American Psycho til Dansken i den nye norske filmen Tomme Tønner. På et tidspunkt var det mye snakk om at det var en rolle du også påtok overfor pressen?
- Ja, det var noe jeg drev med helt i starten. Jeg synes det var spennende å komme med motspill til journalistene, til de utspillene de selv kom med. Journalisten ønsket jo at jeg skulle være han de hadde sett på filmen.
- Du var psykopaten?
- Ja, det var det de ville jeg skulle være, ikke sant. Journalistene elsket jo at jeg var i den rollen. Så da tenkte jeg bare at hvis det er det dere vil ha, så er det hva dere skal få.
- Hva var det de fikk?
- Mange journalister oppførte seg ganske idiotisk, og spurte hånlig om jeg trodde jeg var psykopat. Jeg forsøkte å takle det humoristisk ved å dra en Patrick Bateman på dem. Under et intervju med en Københavnjournalist droppet jeg å svare på spørsmålene. Det gjorde Patrick aldri. Jeg gjorde som han og svarte på noe helt annet. Jeg snakket om politikk, som jo var interessant nok, og så hadde jeg leid en limousin, og satt og drakk morsmelkserstatning i stedet for champagne, så ba jeg om å bli kjørt til nasjonalbanken så jeg uten tillatelse kunne skrive ”her lukkes alt håb ude” med blod. Det samme som American Psycho starter med.
- Hvordan gikk det?
- Jeg tenkte at det var ganske intelligent og underholdende påfunn. Men han ble bare dritsur. Han kalte meg vanvittig og snobbete, og satte ut masse rykter og ødela hele artikkelen. Det kunne blitt en fantastisk artikkel, bilder av meg som Bateman som skriver med blod på nasjonalbanken.Det var vilt fett, gutt.
- Men hva er rykter og hva er sannhet? I forbindelse med Pusher gikk det rykter om at du vanket i harde miljøer da du forberedte deg til rollen. Det var til og med snakk om at du på et tidspunkt meglet mellom HA og Bandidos. Stemmer det?
- Det med HA og Bandidos har egentlig ikke noe med Pusher å gjøre. Filmen, altså.
- Men du ble kjent med miljøer og folk fra den mer brutale delen av Københavns underverden?
- Vi bygget opp Pusher baser på en teori jeg kom på da jeg gikk og snekra hjemme. Og da jeg bare hadde 14 dager til å forberede meg til rollen tenkte jeg vi kunne teste ut den teorien her.
- Hadde du bare 14 dager?
- Ja, eller jeg hadde sagt nei til rollen først, og så kom de 14 dager før oppstart og sa de ikke var fornøyd med den skuespilleren de hadde valgt, og nå lurte de på om jeg hadde lyst likevel, og da var det jo lett å få trumfa igjennom ideer.
- Ja, og hva gikk ideen ut på?
- Altså, først og fremst så ville jeg jobbe med de andre skuespillerne på en bestemt måte, mange av dem var jo ikke skuespillere. Så det jeg gjorde, var at jeg tok for meg en skuespiller av gangen. Vi begynte med en middag på byen, sammen med regissøren og fotografen. Etter en times tid ble de bedt om å dra.
- Hvorfor ba du regissøren og fotografen om å dra?
- For at jeg skulle få muligheten til å henge med skuespilleren alene. For det handler jo om å bli kjent med hverandre. Man kan bare bruke seg selv som skuespiller, og hvis man ikke er utdannet til det og tør å gjøre det, så må man lære det. Det kan man bare gjøre ved å være sammen en stund. Det er noe man må vise. Noen ganger skjedde det tidlig på kvelden andre ganger sent eller tidlig om morgenen. Øyeblikket hvor jeg kunne si at nå er du der, sånn du har det nå, med den ærligheten du snakker til meg nå. Jeg ser du er tilstede her og nå, uten noen fasade. Sånn skal du være foran kamera, og det vil jeg minne deg på når vi er i gang.
- Pusher ble jo som kjent en stor suksess, så man kan vel si at du lykkes med metoden din?
- Det tok lang tid å komme dit med mennesker jeg aldri hadde møtt før og som kom fra et helt annet univers. I løpet av den perioden ble vi godt kjent med hverandre og hverandres verdener. Det er jo klart at jeg fikk et innblikk i deres verden og deres tankereise. Og når dagen kom hvor vi skulle begynne å filme så visste jeg hva som tente den enkelte. Så da var det jo lett for meg å gå inn og si, "jeg må minne deg på noe", husker du det vi snakket om, husker du den følelsen, og det og det, og så plutselig var den der, og så var det bare å hente kameraet. Større hemmelighet er det ikke.
- Så du ble altså ganske godt kjent med en del typer fra Københavns underverden?
- Det er klart at det ga noen bånd i mellom meg og København, fordi filmen foregikk i København, så det ga selvfølgelig et kjempeinnblikk i Københavns liv. Da jeg forberedte meg til rollen som Patrick Bateman ble jeg kjent med jappeverdenen der de store penga blir laga. Så jeg har etter hvert blitt kjent med mange forskjellige lag av Københavns hierarki.
- Men hva med HA og Bandidos?
- Det har uvirkelig nok foregått en krig i Københavns gater, mellom Bandidos og Hells Angels. I perioder har min verden handlet om at ingen er verre eller bedre enn andre, og jeg har derfor latt alle mulige slags folk komme innpå meg. Og det gjelder alle religioner og det gjelder alle meninger om hva det enn skal være. Men jeg kjenner meg ikke igjen i å ha deltatt i noen forhandlinger mellom Bandidos og Hells Angels. Det kan jeg ikke nikke til gjenkjennende til.
- Men det er kanskje ikke så rart at sånne rykter oppstår når du jobber så tett med mennesker fra det miljøet?
- Nei, og jeg har heller aldri hatt noe problem med det. Et hvert menneske som i en krigstid snakker med de handler om, vil for utenforstående kunne fremstå som en person som blander seg, støtter eller deltar. Men i bunn og grunn er jeg bare en borger. Som vil ha fred uansett hva. Min nysgjerrighet i forhold til det som foregår er så stor at jeg aldri har sett meg selv som en alliansetype, men hvis jeg har muligheten har jeg ikke noe i mot å være der det foregår, og hvis jeg vil, si hva jeg mener.
- Føler du noe ansvar overfor de menneskene du eksponerer på film?
- Følelsesmessig har jeg kun hatt ett ansvar og det er for meg selv. Jeg bodde i Københavns gater og jeg har barn der, og jeg skjønte ikke hvorfor man ikke bare kunne bo i gata si og føle seg trygg. Jeg ville ikke akseptere at det var maskingeværskyting i gatene, mot uskyldige mennesker. Gudskjelov kan man si, at når HA og Bandidos har fest, eller krig, så er det mot hverandre, og ikke mot oss borgere.
- Hva tenker du om situasjonen i København nå?
- Det som skjer akkurat nå, er at det går ut over oss borgerne, og det aksepterer jeg ikke. Politistasjonen der jeg bodde ble stengt etter at en gjeng hadde pepret stasjonen med automatvåpen. Politiet bare stakk, de sa det ikke var deres problem. Og jeg bodde der. Det var min gate. Og jeg er ikke typen som gidder å sloss for gata mi i København. Familien min er viktigere enn den gata. Så er det problemer så flytter vi. Man kan ikke eie jorda på den måten, jorden eies av alle. Hvis det er så mange idioter der som mener de skal ha så mye makt over denne gaten, så vil jeg faen meg håpe de har respekt overfor de menneskene som bor der. Og det hadde de altså ikke, og heller ikke ovenfor meg, så jeg måtte flytte. Jeg kunne selvfølgelig også ha valgt å bli, men så visste jeg også at jeg var en av dem som måtte kjempe. Enten ved å ha gått politikerveien som sannsynligvis ikke hadde løst noe nå, ellers så hadde jeg stått nede i gata klar til motangrep. Enten er du kriger eller så er du med til forhandlingsbordet.
- Men du slår hvis det gjelder?
- Nei, det gjør jeg ikke, det er også det jeg sier, jeg er ikke den type kriger. Jeg flyttet ned til Falster og bygget meg et hus i stedet.
- Ut på landet?
- Ja, og bodde der nede i fem år sammen med kona. I dag bor jeg i skogen, i Østerkøb. Men det jeg så som et stort ansvar var ovenfor meg selv, det å bo i gatene i København. Og jeg hadde ikke noe ønske om å bo i en by der det ble skutt løs til høyre eller venstre. Det var der ansvaret lå.
- Ok. Du har vært med på dansk films enorme opptur de siste 15 årene. Ting begynner å skje i Norge nå. Hva kjennetegner dem som har det som skal til for å lykkes?
- Mot. Utrolig mot til å bruke seg selv, utrolig mot til å la noen kikke inn i deg og så vise det. Fordi det er det det hele handler om. En hver kunstner må gi av seg selv. Hvis man ikke gjør det så har man en ganske begrenset levetid. Hvis folk liker den ytre rammen, så er jo det fint nok. Men hvis man betrakter det som en kunstart, så vil de jo gjerne ha deg. Hele deg. Og det er jo kanskje derfor jeg har stukket av i noen år. Nettopp fordi jeg har fått de huggene jeg har fått. Så har jeg kanskje løyet ovenfor meg selv, og sagt ’sånn er jeg’. Det har vært noen ting jeg ikke har turt å fortelle. Men jeg håper motet vender tilbake i meg, som kunstner. Jeg vil være og snakke rett fra levra uten å skulle bli satt i bås. For det er jo faktisk det det handler om å være kunstner, å ytre det man brenner for. Men har man brent fingrene et par ganger og blitt misforstått, kan man lett miste motet.
- Men følte du deg ensom i Danmark?
- Jeg har egentlig aldri følt meg virkelig ensom, for jeg har alltid hatt sterke og nære venner og familie. Så på den måten føler man seg jo aldri ensom. Men man føler seg jo ensom i en verden hvor man blir misforstått. Det har aldri vært min mening, eller min drøm eller håp, at jeg skulle bli misforstått. Jeg ser jo at jeg har lagt opp til det selv med mye av det jeg har gjort, og det har da vært gøy, men også vært en hard pris. Det har kostet.
- Fortell om rollen du spiller i Tomme Tønner.
- Nei, det vil jeg ikke. For rollen handler jo om karakteren jeg spiller og ikke om Kim. Og hvis jeg forteller deg om den rollen jeg spiller så vil du bare sitte og tenke på det når du ser filmen. Men det jeg kan si er at jeg har gjort hjemmeleksa mi. Jeg har forberedt meg godt. Jeg trekker på min erfaring som skuespiller. Jeg har gledet meg til å vise hva jeg kan innenfor denne sjangeren. Jeg håper også at man ser at jeg i denne filmen prøver noe jeg ikke har gjort før. At jeg prøver å hvile litt mer i verden. Fordi det er noe jeg har erfaring med. Så håper jeg virkelig at det smitter. Og at eksplosjonene sitter som de skal. At nerven er der og kjærligheten er der og morsomhetene. Sånn at det ikke ender opp med å bli en parodi, men at man er til stede som den man egentlig er. Jeg så litt av den i klippen i dag, og den har duft av noe riktig.
- Hva for en duft er det?
- Det er en good feeling, feel good.
- Jammen så skål på det! Hvordan var det å spille med Zlatko igjen?
- Det har vært bra. I Pusher så spiller vi jo ikke mot hverandre, vi spiller sammen. Som når vi sitter i bilen og han forteller at han vurderer å åpne en butikk. Scenen viser vennskapet mellom de som lever i den verdenen. Uansett hvor mange du har drept, så er det fortsatt et barn inni deg. Sånne situasjoner hadde vi lyst til å utvikle mer i denne filmen.
- Dere hadde snakket om å gjøre det?
- Vi hadde snakket om det, men vi visste jo ikke om vi fikk lov til det. Og da var det jo fantastisk at Leon ga oss mulighet til det.
- Blander du deg ofte?
- Jeg er jo nødt til å gjøre det. Det kan jo gå til begge veier. Jeg er jo ikke den typen eller kunstner som har rett. Men hvis man brenner for noe så må man jo forsøke å overtale den andre. Og hvis den andre har bedre argumenter, så vinner han.
- Har du tapt noen diskusjoner i forbindelse med Tomme Tønner?
- Ja, det var et ord jeg ikke skjønte. Jeg har virkelig store vanskeligheter med å gjøre ting jeg ikke forstår. Leon ville at jeg skulle si langkassetraktor. Det er det ingenting som heter på dansk. Dette må være norsk humor så jeg kunne ikke nekte. Jeg endte med å legge replikken. Men jeg sørget bare for å gjøre den så ubrukelig at de kom til å klippe den bort. Haha.
- Blir du behandlet annerledes på sett i Norge fordi du er Kim Bodnia?
- Nei, det virker ikke sånn. Man skal behandle folk skikkelig. Det er likegyldig om det er meg eller noen annen det er snakk om. Man skal ha respekt for alle arbeidere, ikke bare de man synes yter noe fantastisk. I en arbeidsprosess som denne er det viktig at alle tar vare på hverandre. Men en ting er klart, behandler du meg dårlig, det skal man ikke gjøre med noen, da får du deg en på huet.
- Jeg er ved å få gult vann i øynene...
- Så gå ut og tiss.
- Ah. Da var jeg tilbake.
- Hva er ditt forhold til døden?
- Det morsomme er jo at det eneste jeg fikk ut av min danskundervisning når jeg var liten, det var at jeg analyserte alt over til at det handlet om døden, og det var et meget stort emne. Når vi skulle gå inn å analysere de danske forfatterne, så synes jeg egentlig alltid at det handlet om en eller annen form for snakk omkring død, og forfatterens forhold til det. Det synes jeg smittet av i noveller og historier, og så selvfølgelig hva det sender videre ned i grenene av følelsesregisteret, til kjærlighet, til angst og til forhold av situasjoner og sånt noe, men man kunne alltid få det til å henge sammen med et uforløst forhold som forfatteren hadde eller en ens kamerater hadde, og nettopp fordi du snakker om døden, så er det så rart å høre at du har en historie å fortelle om, uten en eller annen form for rød tråd i.
- Skal vi sette oss i hjørnet?
- Ja.
- Hva med en øl?
- Ja, la oss få en øl.
- Jeg har snakket med en av skuespillerne fra Tomme Tønner som fikk oppleve en av dine etter hvert så velkjente eksplosjoner i en av scenene. Han ble ikke redd - han ble skrekkslagen.
- Det er klart det er jo noen dager, hvor jeg kjenner har levd meg så mye inn i rollen at hvis noe har gått meg litt i mot så har jeg blitt litt i overkant voldsom i kjeften. Og hvor jeg i ettertid kanskje tenker at jeg nok ville ha angrepet det litt annerledes hvis det var Kim Bodnia som skulle formidlet det videre. Men heldigvis er jeg sammen med folk som kjenner meg og som vet hvordan jeg jobber.
- Men det er kun i rollen du har disse eksplosjonene?
- Jeg er ikke sånn privat. Da ville jeg aldri ha kunnet skapt noe. Du må jo lære å fokusere på målet, og målet er jo at det skal i kameraet, og ingen andre steder. Det er det jeg har trent på. Det er klart at på settet må varme opp og tre inn i rollen, og da kan jeg ikke bare slå den bryteren av og på som jeg vil og har lyst til.
- Hvordan har du forberedt deg til rollen som Dansken?
- Denne rollen har jeg jo forberedt over mange år. Jeg har jo visst at jeg skulle gjøre denne rollen siden Leon besøkte meg i København. Det er klart at jeg bruker utviklingen av hvordan jeg tenker i rollen her, og det var også det jeg kom opp med i karakteren. At han er nytenkende for meg å spille, han er den jeg er nå.
- Hvem er du nå?
- I filmen?
- Ja?
- Ja, men det vil jeg helst ikke fortelle om, for det er jo min hemmelighet, ikke sant? En del av karakterens hemmelighet i filmen. Hvis jeg forteller det nå, så vil det ødelegge en del av opplevelsen av det jeg har laget. Også fordi den ikke blir fortalt direkte i filmen. Man må oppleve det selv.
- Jeg har snakket med noen som har sagt at de godt kan være litt redde for deg når du går inn i en rolle, fordi du er så overbevisende og det kan være utrolig kraftfullt.
- Ja, det er jo klart, man må være enormt målrettet og fokusert på det man mener og det man vil. Det er jo akkurat som en stor fotballstjerne, som skal score mål. Du må være enormt fokusert på det det handler om, og ikke så mye annet. Det er klart det påvirker min måte å være på. Men jeg mister aldri besinnelsen. Det er ikke sånn at jeg blir redd for at jeg skal slå ned noen, eller drepe noen. Det er nok mer det at når man er så fokusert så kan det skremme folk. Altså at du er så målrettet.
- Altså er det fokus eller målrettet?
- Ja, altså, det er jo fokus, det er jo desidert en tilstedeværelse, som krever at hvis du får lov til at være i dette rommet med ditt fokus, da må du også vite hva det handler om, og hvis det handler om våpen og om narko, og om liv og død, ja, da er det det stemningen er. Hvis du ikke tåler å være i det rommet, da må du jaggu heller gå, da er det ikke her du skal være.
- Jeg skjønner at Norge på mange måter var en redning for karrieren din, men du får jo tilbud fra andre land også. Hvorfor velger du å komme tilbake hit?
- Jeg liker menneskene. Man får fort venner her. Og så er det en veldig spesiell ting her oppe. Jeg har snakket med både brasilianere og albanere som jo er utpregede festmennesker, men det finnes ingen andre steder i verden hvor man har nachspiel som har det i Norge. Ingen steder. Det eksisterer ikke. Her i Norge er det fullstendig likegyldig hvem du er. Det er en fantastisk opplevelse å bare stå ute på gata og bli invitert hjem til noen på nachspiel.
- Takk for det! Hvorfor selger ikke norsk film i Danmark?
- Det er for sent å si det der, for norsk film har slått gjennom. Norsk film selger ikke i Danmark fordi de på en eller annen måte har laget en ekstremt dårlig businessplan for Danmark. Jeg ser ingen grunn til at norske spillefilmer ikke skulle gjøre det like bra der. Det blir spennende å se hvordan alle de nye norske filmene, inkludert Tomme Tønner, gjør det i Danmark.
- Skål for det!
- Og skål for en øl til. Nå drikker vi litt sammen.

Klikk her for å lese resten av magasinet