Magnus S. Rønningen magnus@massiv.no

Foto: Isabel Watson
Fotoassistent: Marian Jade

- Jeg kjenner mange høyt utdannende innvandrere som klager over at de ikke får brukt kreftene, ambisjonene og ressursene på en god måte her i landet. I stedet blir de gjort til passive ofre. På mange måter er det lettere å være en khat-tyggende sosialklient i Norge. Da kan du surrerundt på den norske velferd-statens regning.
- Fortell om den nye boken din, Ekstremistan.
- Premisset er enkelt: Innvandring, globalisering andre utviklingstrekkgjør Norge til et mer ekstremt samfunn. Det verste blir verre og det beste blir bedre. Forskere blir flinkere, idrettsutøvere raskere, politikere smartere. Kriminaliteten blir grovere, fundamentalistene vil bli flere og tilliten mellom folk blir mindre. Femtitalls-Norge – der folk gjorde dugnad i borettslaget og lot døren stå ulåst kommer aldri igjen. Og istedenfor å drømme oss tilbake, må vi lære oss å svømme iden nye virkeligheten.
- Hvorfor har du skrevet boka?
- Jeg har et ønske om et velfungerende og flerkulturelt Norge. Jeg er nordmann, norsk til beinet, det har jeg blitt mer bevisst på av å bo i New York noen år. I bunnen har jeg en optimistisk visjon, og dette er mitt beskjedne forsøk på å hjelpe Norge til å bli det samfunnet vi har potensial til å bli. Da må vi også våge å diskutere utfordringene og problemene.
- Noen mener du vigler opp til rasisme.
- Ja. Og jeg er sterkt uenig. Skal vi rasismen til livs, må vi ta fatt på de utfordrende og vanskelige tingene også. Skyver vi de under teppet, vil rasismen vokse. Jeg kan leve med de beskyldningene da jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt, verken i min personlige historie eller hva jeg skriver. Jeg har bodd de siste fem årene i en svart bydel, jeg kjenner masse folk med annen kulturell bakgrunn. Men å nekte for at det finnes en æreskultur blant mange muslimer, at innvandrere er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken eller at innvandrerforeldre ikke stiller på dugnad, er nettopp å spille ballen over på innvandringsmotstandernes banehalvdel. For det er problemer forbundet med innvandring, og de må håndteres for at vi skal kunne finne en løsning. Jeg er jo en amerikaner "by heart" på den måten. De er ikke redde for å snakke om det. De snakker masse om at i 2042 vil hvite komme i mindretall i USA. La oss gjøre som dem å se det som en enorm mulighet. Og som alle andre muligheter er det også utfordringer ved den.
- Hvordan blir Fremtids-Oslo?
- Da må vi tilbake til tesen om Ekstremistan med større forskjeller. Jeg er overbevist om at byen vil dele seg etter etniske skillelinjer i større grad enn i dag. Vi vil få en underklasse av innvandrere og etnisk norske trygdemottakere, samtidig som vi ser konturene av en middelklasse med innvandrerbakgrunn. Og vi vil få en større gruppe av innvandrere som gjør det bra og bemerker seg i det norske samfunnet.
- Mahmoud Maktabi?
- Maktabi er en legende. Men tilbake til saken, skillet mellom lovlydige borgere og gangstere vil bli større. Akkurat som i TVserien "The Wire" vil det nok bli slik at politiet i større grad lukker øynene for kriminalitet i gettoen, men slår hardere ned på tilfeldig kriminalitet mot vanlige borgere. På et tidspunkt finner ikke lovlydige borgere seg i den økende utryggheten i Oslo sentrum lenger. Vi vil få områder utenfor storbyen som er mer ghetto-aktige, hvor storparten av kriminaliteten vil foregå. Områder med ressurssvake, med fattige mennesker og mennesker med innvandrerbakgrunn. Det er beklagelig, men jeg tror det er uunngåelig. Jeg tror man kan lese litt ut av hvor vi er på vei, ved å titte på kriminalitetsstatistikken for New York. Det ble i 2007 begått 496 drap, men bare 14 av dem skjedde på Manhattan sør for Harlem. Samme mønster avtegner seg for annen grov kriminalitet. Det betyr at det er masse kriminalitet i New York, men at sentrumsområdene er langt tryggere. I Oslo skjer fortsatt halvparten av ranene i sentrum, men det er fordi vi ennå ikke har fått det klare skillet mellom lovlydig borger og gangster her ennå, men det vil komme snart.
- Skriver du for å provosere eller for å gjøre verden bedre?
- Helt klart for å gjøre verden bedre. Men hvis provokasjon kan inngå som et virkemiddel er jeg ikke fremmed for det.

"Skillet mellom lovlydige borgere og gangstere vil bli større. Akkurat som i TV-serien "The Wire" vil det nok bli slik at politiet i større grad lukker øynene for kriminalitet i gettoen, men slår hardere ned på tilfeldig kriminalitet mot vanlige borgere."

- Har det alltid vært slik?
- Jeg hadde ikke en like klar politiske profil eller agenda da jeg skrev mine første saker. De var mer et forsøk på å tolke samtiden. Synes ikke det er noe galt i det. At jeg har skrevet eller deltatt i noen bagatellmessige debatter tidlig i karrieren for å bygge opp en erfaring og kunnskap jeg drar veksler på nå, er jeg bare stolt av. Men når jeg tenker på de to bøkene jeg har skrevet – om soldater og om den flerkulturelle byen – så ser man at de begge tar utgangspunkt i viktige, formative opplevelser i livet mitt. Her er det en forbindelse mellom å stå med gevær på Balkan og bli ranet av byvankere i Oslo. Jeg har lært meg å lytte til magen og hjertet, for dette er temaer som har betydd mye for meg og som jeg tolker i voksen alder. Du kan si at det er mitt prosjekt.
- Har din motivasjon endret seg underveis?
- Nei, ikke egentlig, jeg skrev om det flerkulturelle samfunnet for mange år siden også, men det forsvant i støyen fra andre ting. Men det er nok en modnings-prosess. Du må skille mellom de tidlige tingene jeg gjorde og mine to bøker, for det er de som essensen av mitt skriveprosjekt. Dessverre har få av folkene som tyner meg lest dette. I stedet danner man seg et bilde fra små artikler i avisene.
- Skjønner du at folk blir provosert av deg?
- Jeg skjønner jo det. Men man kan ikke slutte å skrive av den grunn. De som ikke blir provosert av meg, er den underlige blandingen av samfunnseliten og vanlige folk. Da står man igjen med den nevrotiske intellektuelle middelklassen, som lar seg provosere. De folka som har sett opp til fatter’n i 30 år, og så kommer hans sønn som er oppvokst i kultureliten og påberoper seg et slags slektskap med arbeider-klassen ved for eksempel å dyrke soldatmyten og ta folkelige standpunkter i innvandringsdebatten. Jeg skjønner dem rent sosiologisk, men jeg må likevel gi dem et råd.

"For den nye generasjonen er det flerkulturelle
samfunnet like selvsagt som Internett og trekantsex."

- Javel?
- Jeg vil være i offentligheten de neste 40 årene, så de kan gjøre blodtrykket sitt en tjeneste og ikke hisse seg riktig så mye opp.
- Hvem er faren din?
- Han heter Kjartan Fløgstad, og han skriver bøker.
- Bra bøker?
- Det vil jeg absolutt si. Jeg er veldig imponert over den kraften som fortsatt ligger i hans prosjekt. Han er 65 år og leverer bøker som på en måte vil noe, han vil oppnå ting og forandre noe i en alder de fleste av hans kollegaer bare har blitt til pjuskete pensjonister eller fallerte selskapstalere. Det beundrer jeg veldig, selv om vi har mange ulike synspunkter på ting. Han er en kilde til inspirasjon.
- Apropos opphav, skulle ikke du egentlig vært født jøde?
- Det er liten tvil om det.
- Hvordan tror du at du blir oppfattet?
- Pfff. Det er ikke noe enkelt svar på det. Vi har vel vært litt inne på det. Men jeg tror at i steden for å svare direkte på det, så vil jeg si at hvis man gjør noe lenge nok og konsekvent nok er det slik man vil bli oppfattet på sikt. Da kan man leve med litt slarv her og der.
- Hvor sint blir du av kritikken?
- Jeg ble nok sintere før. Men jeg blir litt sint der og da.
- Knuser du ting?
- Ikke over kritiske artikler. Det har i hvert fall ikke skjedd. Når man har levert et par grundige bøker man er stolt av, kan man leve med noen billige angrep. Det er deilig å levere grundige bøker som det ligger årelang research bak. Derfor bryr jeg meg ikke om overfladisk kritikk.
- Kritikken blir mer som bensin på bålet Aslak Nore?
- Helt klart. Hva var det rapperen Biggie sa? "This album is dedicated to all the teachers that told me I´d never amount to nothing." Og det er klart, jeg prøver å bruke kritikken konstruktivt, som en konstruktiv aggresjon. Men jeg føler det har lagt seg litt nå. Kritikken, altså. Norsk offentlighet er såpass fair at hvis man gjør noe bra, så går du i pluss fra kritikerne. Det var i hvert fall slik jeg opplevde at vinden forandret seg etter den første boka – fra baktaling til respekt.
- Hvor mye research ligger bak boka?
- Det er mye. Litteraturlisten er lang som et vondt år. Jeg har sikkert lest opp mot hundre bøker om temaet, gjort masse intervjuer, lest forskningsrapporter og dratt rundt i Norge og USA for å se ting ved selvsyn. Utover det har jeg har hatt faglig interesse for temaet i ti år. Skal man gjøre gode bøker, må man gjøre god research.

"De som ikke blir provosert av meg, er samfunnseliten og vanlige folk. Da står man igjen med den nevrotiske intellektuelle middelklassen, som lar seg provosere. "

- Det var en kommentator som kommenterte at du plutselig hadde blitt innvandringsekspert.
- Ja. Og det stemmer; jeg har blitt en innvandringsekspert. Spørsmålet er jo heller hvordan disse kommentatorene kan sitte og synse om alt mulig etter å ha lest seg opp en dag eller to på jobben. Jeg har brukt flere år av livet mitt. Ekstremistan er en gjennom-dokumentert bok om temaet, og jeg har lagt ned flere årsverk i jobben. Og i all ydmykhet, et årsverk for meg tilsvarer en god del årsverk på Institutt for samsfunnsforskning. Skal folk ta meg på noe, må de ta meg på fakta. Og da sier jeg lykke til.
- Hvor stort selvbilde har du?
- Det veksler mellom den totale selvforakt og ekstrem stormannsgalskap, det er litt avhengig av dagsformen. Er det ikke sånn vi er alle er?
- Er du mot innvandring?
- Nei. Jeg er for. Jeg tror et multikulturelt samfunn er en ekstrem-berikelse. Alle samfunn jeg vil leve i er multikulturelle. Men, og dette er jo hele mitt prosjekt, et multikulturelt samfunn stiller krav til at man erkjenner utfordringene og problemene. Det er ikke lenger et spørsmål om å være for eller mot innvandring, innvandringen er her, nå må vi lære oss å leve med det. Vi kan faktisk ikke forholde oss til slike spørsmålsstillinger lenger. For den nye generasjonen er det flerkulturelle samfunnet like selvsagt som Internett og trekantsex.
- Er dette en bok kun for spesielt interesserte?
- Nei, det håper jeg ikke. Da er i så fall Malcolm Gladwells TheTipping Point også det, der den troner på toppen av New York Times sin bestselgerliste for ente år på rad. Forlagsredaktøren min fortalte meg at ombrekkeren av boka hadde bedt dem sende ham et eksemplar. "Interessante greier", mente han. Det gjorde meg veldig glad. Jeg mener boka er lettlest og lærerik. Jeg bruker gode historier og kombinerer dette med catchy forskning og politikk.
- Hvorfor er USA så bra?
- USA er komplisert, men man får en slags følelse av at man på et merkelig vis er ønsket velkommen. Man får sin sjanse. Samtidig er USA kynisk og hardt. Det som har gjort det eksperimentet så stort og vellykket i 300 år, må man bare beundre, og det mener jeg er den grunnleggende optimismen amerikanere har som enkeltmennesker og samfunn.
- Hva med Norge?
- Norge har mange av de samme mulighetene. Vi skiller oss i ganske stor grad fra landene i Europa. Vi har lite adel og lite tung historisk arv. Og en slags anarkistisk individualisme som nok minner veldig om den amerikanske. Jeg mener Norge som land er i en kjempeposisjon for framtiden. Vi har masse penger og en høyt utdannet befolkning. Men deter også en del ting som gjør det vanskelig for oss. Jeg er ikke for å avskaffe velferd-staten, den er kanskje det viktigste som har skjedd i nyere norsk historie, men samtidig har vi kommet til et punkt hvor vi må våge å si at noen av velferdsordningene må tilpasses den moderne tid. Det å knytte rettigheter opp mot plikter for eksempel.
- Har du flyttet hjem til Norge nå?
- Jeg vurderer det. Jeg bruker denne høsten på å tenke om. I sommer tok jeg meg selv, gående rundt i New York, i å savne Norge mye mer. Det tar jeg et tegn på et eller annet. Dessuten, og dette må med, det er nesten umulig å få politisk makt som utlending i USA. Hehe.
- Vil du ha makt?
- Ja, jeg er ikke fremmed for det. Hvis du har skrevet en politisk bok om det kanskje viktigste temaet i fremtidens Norge, så mener jeg man har et moralsk ansvar til å omforme det til politikk. Hvordan vet jeg ikke. Så ja, da søker man jo makt.
- Har du blitt kontaktet av noen politikere?
- Ja. det har jeg, de sirkler over meg som åtselsfugler, hehe. Og det tar jeg som en stor ære og samtidig en stor utfordring. Jeg har vært oger en fri mann politisk, men jeg ser helt klart en mulighet til å nærme meg den praktiske politikken for å påvirke samfunnet i den retningen jeg mener er best.
- Når disse debattene starter, prioriterer du å sitte inne og skrive gratis kronikker framfor å jage damer og øl på en fredagskveld?
- Nå skriver jeg kun godt betalte kronikker, da. Men jeg en slags maschoistisk glede av å jobbe hardt, men slacker nordmennene sitter i parken og drikker øl. Skal man komme noen vei må man ofre en del slike ting. Til gjengjeld blir drinkene dyrere og damene finere når man engang kommer seg ut.
- Har du noen norske idol?
- Jeg er veldig fan av de gamle sosialdemokratene som Haakon Lie, Hauge eller for den saks skyld Einar Førde. Dessuten har jeg alltid likt John-Arne Riise. Jeg liker folk med hans innstilling.
- Hva slags dame skal du ha?
- Jeg skal ha en med hjernen til Susan Sontag, kroppen til Raquel Welsh og hjertet til Mor Theresa. Det er klassikeren, selv om Welsh kanskje begynner å dra på årene, hehe. Jeg skal helt klart ha en kul og smart dame, det er ekstremt viktig. Så får vi se. Jeg ser på damer på en litt annen måte om dagen, jeg ser etter en man kan slå seg ned med på sikt.
- Hva provoserer deg?
- Jeg blir veldig provosert av radikal islam og en del dobbeltmoral i forhold til kvinners rettigheter i Midtøsten. Samtidig lar jeg meg provosere noe helt ekstremt av den dårlige servicen overalt i Oslo. Ta de sure trønder-indie-hipsterne på Grünerløkka, som tror det er kult å gi dårlig service og som synes FRP-ere er så trangsynte, uten å skjønne at de selv er vel så provinsielle selv. FRP-erne er stort sett åpne og hyggelige folk, selv om du er uenig med dem.
- Hva gjør deg glad?
- Det er helt åpenbart at det gjør meg glad når jeg føler at jeg betyr noe for folk. Hvis jeg gjør andre glade. Så enkelt og komplisert som det. Når jeg oppnår noe, for eksempel å bli ferdig med en bok, jeg blir mer lettet. Glede føler man bare i møte med andre mennesker.
- Hva skjer i hodet ditt når du går nedover en gate, inn på en fest. Analyserer du hele tiden?
- Først og fremst ser jeg aldri folk som går forbi meg på gaten fordi jeg går og dag drømmer. Det er en av de største gledene jeg har i hverdagen det å gå rundt og dagdrømme. Det handler ikke om å analysere eller noe annet. Jeg er bare i min egen verden. Når man lever i et annet land og savner hjemlandet, er noen av de fineste stundene å drømme seg hjem og se ting på det indre teater. Men det er klart at jeg går mye og analyserer verden rundt meg, men det er noe jeg prøver å gjøre i mindre grad.
- Jeg hører du er fan av Aleksander Rybak?
- Ja, selv om jeg ikke bryr meg om musikken hans, liker jeg det han representerer. Han er en innvandrertype jeg tror det vil komme mange flere av, og som jeg ønsker velkomne på alle måter. Han er oppvokset i en tradisjon der disiplin, kunnskap og talent blir verdsatt høyt. Så ja takk til Østeuropeisk arbeidsinnvandring til Norge. De vil gjøre Norge bedre.

Klikk her for å lese resten av magasinet