Magnus S. Rønningen magnus@massiv.no

Foto: Isabel Watson
Styling: Christina Ledang
Make-up: Miriam Sturim/Dugg/Pudder/Youngblood
Fotoassistent: Marian Jade

Orgier, heksedoktorer og medisinmenn. 24 år gammel satte Ari Behn seg på fergen over Gibraltar-stredet til Tanger og et eventyr av dop og alkohol, krumme kniver og mørke netter. Stadig må han tilbake til landet han ikke forventer å slippe levende fra.

- Hvorfor takket du nei til å kjøpe Kagge sin gullinvestering, et fotografi av kunstneren Richard Prince og samtidig en gevinst på over 20 millioner kroner?
- Det spør jeg meg selv om hver dag. Kagge…jeg liker jo Erling Kagge…han er en sammensatt kompis. Han ringte meg på kvelden i 2004 og spurte om jeg ville kjøpe et bilde av Richard Prince. Han hadde nemlig fått tilbud om kjøpe to stykker. Vi hadde snakket en del om Prince tidligere og det var snakk om 350.000 kroner. Jeg tenkte at det må jeg bare gjøre. Men uten å skylde på noen andre, så…vel…jeg nølte. Noen andre endte med å kjøpe det maleriet.
- Og Kagge solgte sitt eksemplar for over 22 millioner kroner i fjor?
- Ja.
- Surt?
- Der er så surt at jeg orker ikke å treffe Erling lenger. Hver gang jeg ser ansiktet hans tenker jeg på det. Og det er kanskje litt dumt, for han er som sagt en kul kar.
- Har du møtt kongen av Marokko?
- Vi møttes i bryllupet til Willem-Alexander av Holland i 2003. Jeg fortalte at jeg hadde en stor drøm om å kjøpe meg et hus i Marokko. At jeg hadde vært der to ganger i året i en seks års periode. Tanger er det stedet jeg kjenner best, så jeg drømmer om et hus i åsen med utsikt over Gibraltar. Byen er et jævlig klaustrofobisk høl, en sjørøver-by med generasjoner av svindlere. Det er pedraster og perverterte miljøer.

- Stopp en halv. Dette vil jeg vite mer om. Hva er en seksuell overlevelses-strategi?

- Tilbake til kongen.
- Jo, jeg møtte han igjen to år senere, i bryllupet til Felipe av Spania. Han gikk gjennom hele selskapet, over hele gulvet, mellom alle folkene - og rett bort til meg. Så spurte han - hvorfor har du ikke kjøpt deg huset i Marokko, spurte han. Så det tar jeg som en ordre. Neste gang vi møtes, må jeg ha det der i boks.
- Da blir du jo prins av Marokko og!
- Hadde jeg kjøpt det huset, hadde jeg vært sultanen av Marokko. En av sukene i Marrakech hadde vært fint. Det kunne jeg også tenkt meg. Et lite palass i smugene.
- Hva skyldes den årelange fascinasjonen for Marokko?
- Det begynte da jeg leste Kerouac, Ginsberg og Burroughs, de var alle forfattere som dro til Tanger for å møte beat-forfatterlegenden Paul Bowles. Jeg leste meg opp på Nord-afrika og Tanger. Jeg måtte dra dit. Første gang var i 1996. da var jeg 24 år gammel. Jeg dro alene. Tok fergen over fra Algeciras til Tanger. På båten møtte jeg en New Zealandsk og en britisk dame med hatter og noen obskure titler. De inviterte meg på party i Tanger samme kveld. Jeg kom rett inn i miljøet til den kolonistiske 50-talls overklasse.
- Hæ?
- Det er briter, franskmenn og amerikanere som skummer fløten og lover gull og grønne skoger, fri passasje til Europa og kredittkort til unge marokkanske gutter. Mot sex.
- Fikk du tilbud om kredittkort?
- Nei, bare fri tilgang på kif og gin.
- Ikke sex?
- Sex var også en mulighet.
- Og hva er kif?
- Det er marihuana, kan man si.
- Kan man si?
- Det er en marokkansk variant av marihuana.
- Så beruset på marihuana og gin hadde du sex i Marokko?
- Det er en knallsterk blanding. En debut, de visste ikke hva tonic var for noe der nede. Da går det fort rundt for en guttunge fra Moss. Det blir ikke altfor mye sex da.
- Blandingen drepte lemmet?
- Utvilsomt.

"Jeg kommer alltid foran i køen, får tilsendt alle slags meningsløse invitasjoner og tilbud, blir påspandert drinker fra ukjente i alle aldre og kjønn. Jeg er en ape som folk trorde kjenner. Men apen kjenner ingen."

- Hvordan hadde du det i Tanger?
- Det var mitt første møte med den klaustrofobiske, labyrintiske følelsen. Her slipper jeg faen meg ikke ut fra i live, tenkte jeg. Det var 1001 natt med krumme kniver og mørke hetter, man ser bare skygger. Det stekes mat på trekull. De griller i små avlukker langs de trange gatene. Det er vanvittig estetisk og forførende med fasadene og husene, men samtidig skremmende, for man kjenner ikke terrenget i det hele tatt. Man er i en labyrint det er umulig å finne veien ut av alene. Fra gammelt av har marokkanerne vært å regne for eksperter på forgiftning, de lokker deg i en felle og gir deg gift i alle varianter og med ulike utganger. Gjerne døden, hvis det passer dem. Det er en lokal spesialitet. De har en form for voodoo som kalles djinn, den utføres av heksedoktorer og obskure medisinmenn som fremdeles opererer på landsbygda. Det er en type trolldomskunst som i utgangspunktet er negativ, men for meg er den også positiv. Den er nært knyttet sammen med den oralske fortellertradisjonen i Marokko, som oftest igangsatt ved bruk av kif. Muhammed Mrabet, elskeren til Paul Bowles som flere ganger truet ham med kniv, røykte kif før han begynte å fortelle. Fortellingene ble samlet og utgitt i bokform av Bowles. Disse leste jeg. Det ga meg en voldsom fascinasjon å være tilstede der selv, på et sted og blant folk jeg bare hadde lest om. Jeg skjønte at hit måtte jeg komme tilbake. Tanger er siden blitt en by jeg stadig har oppsøkt, hver gang med følelsen av ikke å slippe levende ut igjen.
- Dette minner veldig om boken din Bakgård.
- Jeg skriver til dels selvbiografisk. Men tar også med ting jeg har hørt og sett. Det er klart, min litterære metode er åpenbart oppsøkende.
- Jeg leste et minneord du skrev om Paul Bowles hvor du skriver om at du holder hånden hans på sengekanten. Hadde dere en greie?
- Nei. Jeg har ikke hatt sex i Marokko.
- Men du og Bowles ble kompiser?
- Hvor kompis kan man bli med en mann i slutten av 80-åra? Men han var ydmyk på tross av berømmelsen, varm og vennlig.
- Hvordan ble du kjent med Bowles?
- Det var et klassisk refreng. For alle som reiste til Tanger ville treffe han. Alle guidene maste om at de kunne ta deg til Mr. Paul. Jeg hadde vært på en fest med den britiske konsulen og en korrespondent fra The Guardian, Jonathan Dawson, og booket meg en guide for å treffe han dagen etter. Guiden tok meg til en liten funkis bygård i den nyere delen av Tanger. Der bodde Paul Bowles i en liten leilighet i en bygård. Han hadde en som het Abdullahed som var hans lakei. En høy, sterk fyr som passet på Paul. Man skrev en lapp og leverte til han, så tok han den til Paul.
- Hva sto det på lappen?
- At jeg var forfatter fra Norge. At jeg hadde lest The Sheltering Sky og novellene hans, at jeg beundret han og hadde lyst til å treffe han. Jeg var en ordentlig stalker. Jeg skrev fan-post.
- Slo det an?
- Døra gikk opp. Jeg fikk innvilget fem minutter. Paul var sliten etter en kreftoperasjon. Den eneste grunnen til at han slapp meg inn var fordi han lurte på om jeg var i slekt med Aphra Behn, den første kvinnelige forfatteren i engelsk litteratur. Og kanskje den første klare romanforfatteren i engelsk litteratur.
- Var dere i slekt?
- Det blir sagt at vi er det, Behn-familien har samme utspring i Holland og Tyskland. Hun skrev sin første bok i 1688, og var visst elskerinnen til den engelske kongen.
- Haha! Dere er jo som to dråper vann!
- Det er kanskje litt pinlig slik ting senere har utviklet seg på privaten for meg. Haha.
- Du hevder jo også å være gjenfødt.
- Det kan vi gå inn på etter hvert.
- Var du Aphra Behn i et tidligere liv?
- Haha. Jeg kjenner igjen mange ting, ting jeg ikke har sett tidligere. Om det skyldes at arvematerialet som ligger nedfelt i kroppen fungerer som hardware i en datamaskin, er jo en mulighet. Det er gjentatte opplevelser jeg har.
- Men?
- Men? Jeg har en sikker opplevelse av at jeg har levd før og at det er et liv etter døden.
- Ah. Digg!
- Jeg er ikke i tvil i et sekund. Det jeg sympatiserer med hos Jesus er kjærlighetsbudkapet og som er unikt, dette med nåden og tilgivelsen. Men jeg definerer meg ikke innenfor noen spesifikk religion.
- Hvordan var de fem minuttene med Bowles?
- Det var en fin samtale. Vi snakket om Aphra Behn. Han spurte om jeg vil komme på den amerikanske skolen i Tanger, for han hadde skrevet musikk til et stykke av Joe McPhillips den tredje. McPhillips den tredje var en tobakksarving fra Alabama, og rektor på den amerikanske skolen. En helt vanvittig fyr. Han hadde de drøyeste orgiene med alt mulig som kunne krype og gå. Han drakk som en jævel, men var katolikk og ba om bot og bedring og strakk seg en gang iblant til tre dagers asketisk tilværelse i sølibat før han røyk på en smell igjen. Han døde for tre år siden, datt dritings ned en trapp og knakk nakken. Jeg møtte han sammen med Bowles. Han inviterte oss hjem. Til en vanvittig flott villa. Det beskriver jeg forøvrig i "Bakgård". Han kom ned i stua i slåbrokk. Han brølte til meg "are you gay or straight?"

"Det går ikke en dag uten at jeg ser meg minst hundre ganger over skulderen. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er kun redd for ikke å få med meg hvem det er som nærmer seg på skuddhold."

- Hva svarte du?
- "Eh, straight", svarte jeg. Som en pliktoppfyllende skolegutt. "Fine enough, I just wanna make sure so I don´t have to bother", sa McPhillips.
- Var du i nærheten av noen av de orgiene hans?
- Ikke de verste, haha. Men jeg har brukt mange av historiene jeg har hørt.
- Du er på en måte en litterær nyjournalist?
- På en måte. Men det er ikke noe nytt, forfattere har alltid brukt livet sitt som råmateriale for tekster. Det er ikke noen ny trend, selv om det dokumentariske får stadig mer outrerte former i litteraturen, ikke minst inspirert av reality-TV. Jeg har benyttet meg av reisen som form.
- Men skal man dømme etter temaet for din nye bok "Vivian Seving etc.", har du ikke fått reist så mye i det siste.
- Nei, jeg har blitt trebarnsfar og reiser ikke like mye på egenhånd. Men den nye boka er godt researchet. Den handler om identitetsshopping i celebritetskulturen. Hovedpersonen er en vanlig jente som gifter seg med en prins. Hun legger blant annet ut på en avgjørende reise til Midtøsten, et område jeg selv har besøkt flere ganger.
- Har Mette-Marit lest boka?
- Nei. Jeg representerer ingen. Jeg er gift med Märtha, men som forfatter representerer jeg ikke noen andre enn meg selv. Vi er en tilnærmet vanlig familie som alle andre, men samtidig i en såpass utsatt posisjon at vi ikke kan forholde oss til alt som skrives om oss. Det har vi alle til felles. Men vi snakker minst mulig om sånne ting. Alle er godt vant til at det er mye meninger.
- Det har jeg lurt på. Hvordan er det at alle skal ha en mening om deg og dere?
- Du er fra Otta i Gudbrandsdalen, der er det mye meninger. I storbyer forsvinner man mer. Men når man blir kjent, en såkalt offentlig person, så blir det plutselig som å bo på bygda igjen. Skal man bry seg om alle de folka? Jeg skriver om dette i den nye boka, om bloggere og kommentatorer. Alle har sin opplevelse av virkeligheten, men ingen av de er helt korrekt. Slik oppstår forskyvninger, overdrivelser og sladder.
- Det må være slitsomt.
- I perioder blir jeg sliten. Da er det greit å komme seg på jakt. Snikjakt på hjort i måneskinn er det fineste jeg gjør. Jeg jakter alene. Hjorten kommer ut på glennene i måneskinnet, leter etter mat. Jeg hadde en svært fin episode sist. På åtti meters hold skjøt jeg en spissbukk. Vi på Østlandet mener vestlendingene er gærne fordi de jakter i måneskinn, men det er en gammel og flott tradisjon som er fullt lovlig.
- Når vi først er på fritid. Hva er favrottvinen din?
- Min villeste og beste vinopplevelse er en Chateau Latour fra 1945. Jorda var feit og god det året, for å si det sånn. Det er visst en av de beste årgangene noensinne. Det er den mest utrolige smaksopplevelsen jeg har hatt. Da skjønte jeg hvorfor folk investerer så mye penger i slike opplevelser.
- Hvor skjedde dette?
- Det vil jeg ha for meg selv.
- Drikker du vin til under 500 kroner?
- Aldri. Kun på fotoshoot for MASSIV.
- Hva er det egentlig vi drikker?
- Guy Charlemagne champagne. Den er halvtørr og solid, koster under 300 kroner. Denne kan man drikke mye av, uten å bli lei. Vi åpner en til!
- Skal bli.
- Takk. Mmm. Den er blitt min favoritt, og faktisk noe jeg foretrekker framfor Dom Perignon til tusen spenn. Der betaler du mest for merkevaren. Av rødvin foretrekker jeg alltid en god Bordeaux eller en Super-Toscanaer. Av hvitvin helst Sancerre eller italiensk Gajavin. Favoritten av Bordeux-vin er utsvilsomt Saint Estephe, det er den villeste Bordeaux-vinen som gror på den såkalte gærne siden av elven. Den er rebellen blant Bordeaux-vinene.

"Jeg har en indre kjerne som jeg stoler hundre prosent på, samtidig som jeg har en såkalt ring nr. 2 bestående av fine folk som jeg overhodet ikke stoler på."

- Du har funnet en svirebror av en vin, jo!
- Ja, den passer meg best. En bastardvin fra den gærne sida av etablissementet. Den har blitt litt sett ned på, men det gjør den også langt mer interessant. Og du, jeg løy i sted. Jeg har hatt sex i Marokko.
- Mhmm.
- Men det var ikke med Paul Bowles.
- Sikker?
- Det finnes et kompromitterende bilde som ble tatt av hans biograf Virginia Spencer Carr. Hun publiserte i 2005 biografien "Paul Bowles´ Life", men uten å ta det med.
- Jaha.
- Det viser meg og Paul i senga. Hun ville ta bilder hele tiden mens hun besøkte ham. Jeg hoppet like godt opp i senga. Paul holdt godt rundt meg. Jeg kjente at det var liv i den gamle karen. Det er et morsomt bilde. Han var en veldig flott mann som jeg ble svært glad i. Jeg besøkte ham hver eneste formiddag når jeg oppholdt meg i Tanger. Vi feiret den siste bursdagen hans sammen før han døde året etter.
- Det må da ha føltes litt fantastisk, for en upublisert norsk forfatterspire?
- Stas, ja. Det var det. Han kjente Tennesse Williams som jeg er veldig opptatt av. Gertrude Stein og Francis Bacon, et av det 20. århundres mest fascinerende maler.
- Så fett!
- Paul fungerte som en fars-skikkelse, på sett og vis. Jeg tror nok at selv om jeg har et godt forhold til min biologiske far som voksen, så har jeg alltid vært på jakt etter farsfigurer etter å vokst opp som skilsmissebarn.
- Har du drept noen?
- Nei, men det var nært en kveld. Jeg kjørte i sentrum av Oslo en gang i 2005 og plutselig kommer en tettvokst kvinneskikkelse ut i veien mellom to biler. Det er bare så vidt jeg ser henne og hadde jeg vært en dårligere sjåfør hadde hun vært steindød. Jeg hogg inn bremsen. Men først da oppdaget jeg hvem hun var. Nina Karin Monsen, hun hadde på dette tidspunktet slengt med leppa om meg og familien min i lange tider. Da tenkte jeg faen, hadde jeg visst det var henne skulle jeg jaggu ha bremset to sekunder senere. Den sjansen får jeg ikke igjen.
- Er du fortsatt i krig med alle forfattere av din generasjon?
- Jeg er kanskje mest av alt i krig med meg sjøl, klarer aldri å tilhøre en gruppe eller å finne tilhørighet. Jeg kastet selvsagt store stein i et bitte lite glasshus da jeg debuterte som forfatter 26 år gammel, maste om at det ikke fantes yngre forfattere som begikk fadermord og slike ting. Folk hata meg etter dette og åpenbart med rette. Men jeg har tross alt hatt forfattervenner hele veien, takk og lov. Jonny Halberg ble tidlig en god venn. Kyrre Andreassen mer sporadisk, men viktig i perioder. Poeten Bertrand Besigye og jeg dannet Den nye vinen sammen med fotograf Per Heimly og komponisten Jono el Grande. Med tida har jeg fått flere gode venner blant yngre kollegaer. Johan Harstad og Aslak Nore. Av de eldre er Ole Robert Sunde og Jan Kjærstad forfattere jeg stadig snakker med. Jeg har mye kontakt med gamle skribent-buddies som Vidar Kvalshaug og Sverre Gunnar Haga. De siste årene er jeg også blitt kjent med den svenske forfatteren og musikeren Carl-Johan Valgren, en suveren våpendrager og frende. Det hender jeg tropper opp på forlagsfester og sier hei til en og annen poet. Cathrine Grøndahl, Nils Christian Moe-Repstad og Steinar Opstad. Pedro Carmona-Alvarez er en poet jeg gjerne blir mer kjent med. Mest av alt er jeg sjukt mye alene. Altfor mye, faktisk. Jeg kommer til å dø uten selskap av noen, men uten å være ensom og bitter. Det er som om jeg aldri virkelig klarer å forbinde meg med noen.

"I ettertid skulle jeg ha fortalt presse og menigmann hvordan det egentlig opplevdes som middelklassegutt å bli kastet til løvene på grunn av en prosaisk forelskelse i en deilig jente fra Asker."

- Men…
- Ja, på tross av mine åpenbare sosiale egenskaper.
- Er ingen norsk forfatter under 40 år viktig?
- Jo. Thomas Seltzer, Knut Schreiner og Hank von Helvete.
- Haha. Hva med deg selv?
- Tekstene mine er forhåpentligvis viktige på lang sikt, selv om jeg for øyeblikket tviler på at jeg har levert noe av verdi. Som person lager jeg mye oppstyr når jeg kommer til et arrangement eller uttaler meg i mediene. Det er helt sikkert fortjent, folk later stadig til å bli provosert av alt jeg gjør. Men det er ene og alene tekstene mine som avgjør om Ari Behn er viktig eller ikke.
- Hvordan er det å være kjent ved fornavn. Folk kan bare si Ari, akkurat som Madonna og Prince.
- Jeg kommer alltid foran i køen, får tilsendt alle slags meningsløse invitasjoner og tilbud, blir påspandert drinker fra ukjente i alle aldre og kjønn. Jeg er en ape som folk tror de kjenner. Men apen kjenner ingen.
- Hører du fortsatt hjemme i Las Vegas? Skulle ikke du flytte dit?
- En dag kommer jeg til å bosette meg i Las Vegas. Jeg har hørt gamlehjemmene der borte er sjukt bra, med gambling natta lang og free drinks til frokost. Sannheten er at jeg ikke hører hjemme sted. Jeg kunne ønske det var koketteri, men det er sant.
- Blir man voksen?
- Jeg ble voksen da mora mi gikk fra faren min. Da var jeg ti. Siden har jeg blitt stadig yngre.
- Hva gjorde du i Ghana? Hvor lenge var du der?
- Jeg bodde i Ghana fra høsten 1993 t i l sommeren året etter. Det er et av de fineste årene i livet mitt. Jeg var høy i to år etterpå, ladet og elektrifisert på afrikansk optimisme og seksuelle overlevelsesstrategier som fikk jeg meg til å lyse i mørket. Haha.
- Stopp en halv. Dette vil jeg vite mer om. Hva er en seksuell overlevelsesstrategi? Vær konkret!
- I Ghana stikker du en banan i jorda og dagen etter er den blitt til et svært tre med tonnevis av frukt. Skjønner du? Det gjør noe med deg, vet du. Det er bare å stikke bananen i jorda! Haha.
- Blir det noen flere slike reiser på deg, tror du?
- Helt sikkert. Jeg mistrives med å oppholde meg lenge på et sted av gangen. Før eller siden blir jeg sparket ut hjemmefra. Det er antakeligvis langt verre for de som oppholder seg sammen med meg å ha meg gående hjemme. Jeg planlegger en snarlig reise til Afghanistan, Midtøsten eller Kongo. Vi får se hva det blir til i nærmeste framtid.
- Elsker du virkelig mennesker? Alle? Se og Hør-redaktør Harald Haave også?
- Det er ikke sant at jeg elsker mennesker.
- Det er du som har uttalt det, ikke meg.
- Det var i så fall ikke sant. Jeg er som kjent latterlig flink til å snakke med folk, kommer i prat med hvem som helst og får så godt som alle til å åpne seg opp og fortelle hva det skal være. Jeg er god til å lytte og tror at jeg også er god til å gi råd, analysere og virke oppmuntrende på folk. Problemet er at jeg aldri virkelig åpner opp selv, til tross for at jeg later som også her. Jeg elsker aller minst meg sjøl, det er kanskje en av grunnene til at jeg virkelig aldri klarer å bli kvitt jaget og rastløsheten. Når det gjelder Harald Haave, har han ringt meg et par ganger og sier han ønsker å ta en prat. Jeg vet ikke hva han vil, antar at han vil be om godt vær. Det er greit nok, jeg kan snakke med alle. Også Haave, selv om jeg tviler på at vi kommer fram til noe konkret. Jeg mener ingenting bestemt om redaktøren i Se og Hør. Jeg forakter pressens hang til lettvintheter og at økonomiske motiver styrer redaksjonelle prioriteringer. Jeg skriver om dette i den nye boka mi. Det har sterke overtoner av terapi, naturligvis.

"Eldstejenta fant tikronen i tannglasset og kommenterte sjokkert at tannfeen ikke var noen ordentlig tannfe siden moffa lå i glasset."

- Hvordan taklet du og prinsessen forsiden hvor Se og Hør skrev "Hvorfor gjør du dette, Ari?"
- Kona tok det forbausende pent. Hun er vant til pressen på det verste og lar seg ikke påvirke av noe som helst.
- Hva skjedde egentlig i den perioden der, etter slagsmålet med Grimstad - du var jo ute på byen hele tiden?
- Jeg var ikke mer ute enn andre, men likevel får det forside-konsekvenser. Jeg skulle ønske at jeg kunne si jeg har lært av disse overskriftene, men sannheten er at jeg blir like forundret hver gang over hva folk kan få seg til å si på vegne av andre. Jeg er nødt til å leve mitt eget liv. Jeg kan ikke forholde meg til hva andre måtte mene etter å ha sett utsnitt av et redigert bilde trykket på forsida av landets mestselgende søppelmagasin.
- Noe som leder oss til Aune Sand. Som gikk løs på deg inne på Barbeint. Hva skjedde og hvorfor?
- Jeg aner ikke hvem Aune Sand er. Er han klesdesigner for Rosenborg?
- Hahahaha! Men nå trener dere rolig side om side på Artesia?
- Hvis du mener den barbeinte vikingen som trener i lang underbukse og er bror til kunstmaler og brobygger Vebjørn, er det en godlynt og fjern person som ikke gjør en katt fortred.
- I den perioden, da alle tenkte at nå får han gi seg. Holde seg inne. Isteden sprang du på byen med Per Heimly kveld etter kveld. Er du trassig?
- Jeg er patologisk trassig, opprørsk til det infantile. Det gir meg stadig trøbbel og gjør at jeg ofte havner i kompromitterende situasjoner, idiotiske krangler og at jeg er så godt som umulig å leve sammen med. Jeg har hatt uttallige dueller med Gud og hvermann, lærer aldri av mine feil og kommer før eller siden til å bli drept i et bakholdsangrep. Om det er komisk? Selvsagt er det patetisk å bli drept på grunn av en latterlig og meningsløs feide som ingen bryr seg om. Jeg får skylde på faren min. Han lar seg hisse opp like lett.
- Hva med hun svenske dama som Se og Hør hang seg opp i, hva var storyen der?
- Malin er nygift med Klas, begge venner av Jerry Månsson og meg. Jeg synes det er synd at dette flotte og lykkelige paret opplever å bli skrevet om i en sånn sammenheng. Men de tok det veldig fint, takk og lov.

"Det er ingen tvil om at Tjostolv har tatt etter habitten min når det gjelder barbering, uten at jeg synes han fortjener dødsstraff av den grunn."

- Hvordan jobber du? Hva driver deg? Matauk?
- Jeg skriver hver dag, stort sett og bestandig når jeg er i prosess. Det handler ikke om matauk. I så fall hadde jeg jobbet som trader sammen med en briljant aksjespekulant-venn av meg. Jeg har levd av å skrive siden jeg debuterte 26 år gammel med Trist som faen. Det er jeg stolt av.
- Har fortsatt Renberg en big brain og du en big dick?
- Tore Renberg kom som en vittig og opplagt musketer i vinter og støttet meg ut av det blå da jeg havnet i enda en offentlig debatt, denne gang med den humørløse idioten Erlend Loe. Renberg og jeg er blitt venner de siste årene, tro det eller ei. Han er en svært raus person som innehar internasjonal flaire og er larger-than-life i Stavanger og Norge. Det mangler bare at vi inngår partnerskap etter dette.
- Livsmotto?
- Du skal dø med en håndfull venner og en skokk fiender.
- Hvem var den 80 år gamle mannen som var ditt forbilde da du var 16 år gammel. Solgte moped og dro til Paris. Billig hotell, han leste litteratur for deg. Grillet lopper på leggen din.
- Han het Arne Krohn Nilsen, var litterær mentor og foreleser. Han var venn av sjakkspilleren og motstandsmannen Oleg Krohn under krigen, lærte meg alt jeg vet om litteratur- og kulturhistorie. Uten ham hadde jeg kanskje ikke blitt forfatter, det er ikke godt å si. Vi bodde sammen utenfor Paris i tohundreårsjubileet for den franske revolusjon, i 1989. Der ble vi angrepet av lopper og jeg svidde av to hundre lopper hver eneste kveld med lighteren mens Arne leste Voltaire, Stendhal, Balzac og Rimbaud høyt foran peisen. Jeg savner ham hver eneste dag.
- Leste du Melnæs-boka om Se og Hør, hvor du også var en gjenganger?
- Ja. Det var en grei gjennomgang av hva jeg hele tiden har hevdet er tilfellet. Etter denne boka er det flere som tror meg.
- Førte det til en oppvask i din egen vennegjeng?
- Nei. Oppvasken hadde jeg tatt lenge før dette. Jeg har en indre kjerne som jeg stoler hundre prosent på, samtidig som jeg har en såkalt ring nr to bestående av fine folk som jeg overhodet ikke stoler på.
- Har du sett mobilbildene av forloveren din Kåre Conradi?
- Ja. Vi er alle enige om at det minst må være snakk om en 70-prosenter. Kåre har ingenting å skamme seg over, for å si det sånn.
- Hva mener du med 70-prosenter?
- Hva er det vi sier på båtspråket? Frisk bris.
- Er Sonja fortsatt tøff med deg når det trengs?
- Uten svigermor hadde jeg vært sjanseløs. Hun er en av de personene jeg setter høyest og beundrer mest. Hun sier det bestandig som det er, legger ingenting imellom. Hun er kunnskapsrik, har en gjennomført og uovertruffen stil, er svært morsom og levende sosialt. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker henne.
- Maud Angelica. Lyst til å knuse en stein eller skyte en bjørn. Fikk brev fra dyrevenner? Tenker du idioter?
- Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker idioter om folk som sender brev, skriver blogger og kommenterer på nettet. I vinter ringte jeg opp en leserbrev-skribent i Dagbladet. Jeg åpnet med å si det var meg han snakket med og at han nå var på lufta. Det tok ikke mer enn et lite minutt før han slengte på røret, forskremt og uten å våge si noe som helst av kompromitterende verdi. Ynkelige og patetiske svin! De melder hva som helst uten å våge stå for det når jeg konfronterer dem direkte. Denne siste samtalen har virket terapautisk i etterkant. Jeg vet nå at så godt som hver eneste meningsdanner er en feig, ynkelig stakkar med et miserabelt og ynkverdig liv.
- Har du noen nålevende idoler?
- Michel Houellebecq, Bret Easton Ellis og norske Thure Erik Lund er forfattere jeg forholder meg til som en logrende hund. Skuespilleren Sean Penn er en annen. Den norske maleren Bjarne Melgaard er også et forbilde. Har alltid vært svak for hans hang til å legge seg ut med gjengsmentaliteten.

"Jeg har så langt gjort noen spredte forsøk på revolt, ugang og faenskap. Jeg har levert en og annen litterær tekst av diskutabel kvalitet."

- Hvor tiltrukket er du av glitter og glamour, fame og forgjengelighet?
- Jeg forakter det alt sammen.
- Det tror jeg ikke et sekund på.
- Det er sant. Det er også denne delen av livet mitt jeg forakter mest av alt.
- Har du stunder hvor du tviler på eget talent?
- Fram til jeg var tredve år gammel led jeg av uhelbredelig selvtillit og tro på egne ferdigheter. Siden har jeg blitt ett av mange targets for middelmådighet og surmaget kritikk. Googler du hvor mange angrep jeg opplever daglig, skjønner du hva jeg snakker om. Men det gjør meg enda mer sikker på at jeg har noe å melde, vettu. De neste ti årene er de mest avgjørende i livet mitt. Det er fra nå av jeg skal levere.
- Bygger du bevisst myter rundt deg selv? At du våkner av deg selv klokken 6 hver morgen, at du visste at du skulle bli forfatter tre år gammel. Slike ting.
- Jeg skriver best om morgenen, det har jeg alltid gjort. Etter at jeg fikk barn har jeg måttet gjøre et avbrekk mellom 07 og 09 på morgenen, men det går greit. Jeg arbeider bare hardere fram til lunsj og jeg kan ta dagens første drink rundt klokka halv to.
- Seriøst. Drikker du fra klokken 13.30?
- Det hender stadig oftere, dessverre. Det er en stygg uvane jeg har lagt meg til.
- What´s your poison?
- Gin og juice. Det gjør det naturligvis til en enda verre uvane.
- Hvis du er i Oslo Sentrum og blir sliten, henger det at du stikker innom slottet og tar deg en blund på sofaen?
- Kona har leilighet på Slottet. Det hender at vi sover over der etter en runde på byen, ja.
- Var det i yngre år en ambisjon å bli kjent?
- Det kan jeg huske, fremdeles. Forundringen over at foreldrene mine ikke var å regne med i offentligheten. Det skjønte jeg ingenting av, den åpenbare mangelen på ambisjon hos foreldrene mine om å påvirke samfunnet eller å bidra i den offentlige diskurs. Men jeg har aldri vært opptatt av å bli kjent som noe annet enn forfatter, dikter og skribent. I så fall hadde jeg blitt skuespiller, stylist eller TV-programleder, det gir jo langt bedre uttelling. Nei, jeg misliker intens kjendiseriet som institusjon.
- Hvordan er livet?
- Jeg har tre fortryllende døtre, det hjelper i stor grad på humøret. Men generelt er jeg kronisk deprimert og det blir stadig verre, ser det ut til.
- Er du lykkelig?
- Nei. Kona og jentene mine er de fineste i verden, men som ektemann er jeg vanskelig å ha med å gjøre. Dessverre. Jeg er forferdelig dårlig på praktiske ting og det irriterer vettet av alle. Også meg selv.
- Får du lyst til å gjemme deg i blant? Blir du paranoid?
- Jeg er født paranoid. Blant livvaktene våre er jeg kjent for å være den mest påpasselige. Det går ikke en dag uten at jeg ser meg minst hundre ganger over skulderen. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er kun redd for ikke å få med meg hvem det er som nærmer seg på skuddhold.
- Er du ensom?
- Ja. Mer og mer, ser det ut til. Ukjente folk blir nervøse når de møter meg, tror de vet alt om personen Ari Behn og det gjør det vanskelig for begge parter å møtes. Men igjen, jeg liker å være ensom. Det gir meg en stor grad av uforpliktende frihet.
- Hvor mange har du pult og hvor mye dop har du tatt?
- Jeg er evig takknemlig for at jeg har rukket å ta for meg av meg av det meste, for å si det sånn. Jeg vet hva jeg på ingen måte går glipp av, og det hjelper mer enn godt nok for en gift trebarnsfar.
- Det har vært noen tabloide høydepunkt i livet ditt, hva tenker du om de nå? Hansken som ble kastet. Den nye vinen. Lysfontenen?
- Jeg angrer ikke på noe som helst. Jeg tenker nok at jeg burde ha gitt mer av meg selv når det gjaldt bryllupsboken, der holdt jeg uforholdsmessig mye igjen som førstereisgutt fra Moss. Det hender at også Ari Behn blir blyg, vettu. I ettertid skulle jeg ha fortalt presse og menigmann hvordan det egentlig opplevdes som middelklassegutt å bli kastet til løvene på grunn av en prosaisk forelskelse i en deilig jente fra Asker.
- Fortell!
- Jeg burde sagt at jeg ikke var noen søndagsskolegutt, at jeg hadde vært ute en vinternatt. Det ville ha gjort det enklere i begynnelsen. Folk liker ikke feiende selvtillit og talegaver.
- Skjønner du at folk reagerer på deg og din oppførsel?
- Folk har bestandig reagert på meg og den såkalte oppførselen min. Det begynte i barnehagen i Plymouth, England da jeg sa at barnehagetanta var fin på håret.
- Fantastisk! Hvordan tror du at du blir oppfattet?
- Overlegen og proppfull av selvtillit. Det er hver gang like forunderlig.
- Hvorfor er det forunderlig?
- Jeg opplever meg ikke som overlegen eller proppfull av selvtillit. Jeg forsøker kun å være oppriktig, men det oppleves kanskje som blærete og ufyselig.
- Har du hatt 40-års krise eller er den på vei?
- Jeg har små kriser hver eneste dag. Før eller siden tar det livet av meg. Jeg kan gå i taket for den minste bagatell, har et nervøst sammenbrudd minst en gang om dagen.
- Hvor mye skjønner barna? Har de begynt å bla i bøkene dine? Er de stolte eller flaue?
- Jentene mine har etterhvert innsett at familien avbildes i mediene. De har selvsagt fått med seg at bestefar er portrettert på tikronen. Så langt påvirker det dem ikke det minste, bortsett fra at de med stolthet presiserer at faren deres er forfatter og ikke prins.
- Det vil jeg høre om! Hvordan reagerte de første gang de så bestefar på en tikrone?
- Eldstejenta fant tikronen i tannglasset og kommenterte sjokkert at tannfeen ikke var noen ordentlig tannfe siden moffa lå i glasset. Haha.
- Er det noe du frykter/har angst for?
- Nei. Jeg er verdens mest ynkelige hypokonder, men det er kun spill for galleriet. Når det virkelig gjelder er jeg tøffere enn toget og finnes ikke redd for noe som helst, faktisk. Det eneste jeg frykter er at jeg ikke skal klare å fullføre prosjektet jeg har begynt på sammen med kona, nemlig å oppdra tre vidunderlige døtre til å bli selvstendige, kloke individer med kritisk empati og en virkelighetsforståelse som tar dem langt forbi Akersgata, for å si det forsiktig.
- Blir du hardhudet av kritikken?
- Jeg ble født hardhudet og lar meg ikke påvirke av kritikk eller annen nedrig oppførsel, snarere tvert imot. All kritikk gjør meg sterk. Jeg føler meg langt sterkere idag enn jeg gjorde som eplekjekk og pompøs 26-åring.
- Hva er ditt forhold til Morgan Kane?
- Dårlig. Jeg er en slu indianer, vettu.
- På Retriever har Erik Bye 5780 treff. Du har 7360.
- Jeg vet at Erik Bye leste bøkene mine. Jeg verdsetter ham som en av etterkrigstidens største nordmenn.
- Vet utenlandske kongelige om forfatterskapet, har noen lest bøkene?
- Bøkene mine er oversatt til tysk, fransk og andre europeiske språk som dansk, svensk, ungarsk og russisk. Det er klart jeg møter folk internasjonalt som kjenner til hva jeg skriver.
- Men de europeiske kongelige konkret. Prinsesse Madeleine av Sverige for eksempel?
- De svenske kongebarna er alle suverent hyggelig selskap, smarte og kvikke.
- Tror du på engler?
- Ja. Jeg er gift med en av dem.
- Fortell om de første tiden med Märtha, den forbudte kjærligheten og flukten til Timbuktu.
- Jeg ønsker ikke å bli privat. Märtha og jeg har vært så sinnsykt heldige å få tre jenter i løpet av syv års ekteskap. Det forteller mer enn tusen ord, tross alt. Jeg dro til Timbuktu like etter at vi møttes for å bevise for meg selv og verden at det ikke var et tilfeldig slumpetreff, møtet med prinsessen og meg. Så langt er det mye som tyder på at jeg hadde rett.
- Har du hatt et seksuelt forhold til en gutt?
- Nei, det kan jeg ikke skryte på meg. Homoseksualitet er et tema som har dukket opp en rekke ganger i forfatterskapet mitt og som interesserer meg både som et subversivt prosjekt å skrive om og som en markør i den sosiologiske samtidskildringen.
- Hva var det som drev deg til gjentatte besøk blant overklassen og homofile forfattere i Marokko?
- Nysgjerrighet, utferdstrang og eskapisme. Jeg har aldri vært redd for å eksperimentere med identitet, miljøer og livsstil.
- Fortell om et typisk opphold der. Hvordan det gikk for seg.
- Tidenes drøyeste gin-drinker er åpningen på et hvert party i Tanger. Siden blir det verre. Det er ingen av festdeltakerne som ender upåvirket, for å si det sånn. Orgier. Tragedier. Litterære verker av internasjonal kvalitet. Det later til å være regelen mer enn unntaket.
- Hvem var filmregissøren fra Hollywood som satt ved Bowles føtter?
- Det blir mellom oss. Han var naken og alt annet enn sober.
- Hva er ditt forhold til Saugestad?
- Frode eller Vibeke? Jeg har vært naken sammen med begge to, om enn i ulike settinger og situasjoner. Førstnevnte i en famøs karakoe-sekvens på lanseringen til tidsskriftet Hotel seint på nittitallet, i et dodgy og overgitt Oslo by night. Artisten og oversetteren Vibeke Saugestad og jeg var samboere i tre år i Moss.
- Haha! Hva sang du og Frode nakne? Finnes det bilder?
- Vi sang 80-tallshiten til Bros. When Will I Be Famous. Bildene er brent for lenge siden. Haha.
- Hva er ditt forhold til Maktabi?
- Vi er gjensidig interessert. Vi drikker te og reiser rett som det er til Egypt på et av hans mange magiske tepper. Jeg liker arabere som ikke legger bånd på seg selv.
- Fortell om kongelivet. Hvor mange bryllup? Hvor dekadent? Er det interessante folk? Hvor mye representasjon er det i løpet av et år? Stas?
- Kona mi er svært godt likt i Europa og hos den utvidede, kongelige familien. Jeg henger på som hennes ektemann og opplever stadig å finne fram til kunnskapsrike og interessante mennesker.
- Og du, er du Tjostolv Molands ukjente bror?
- Jeg har i flere uker tenkt at jeg bør avlegge Kongo et besøk under den pågående rettsaken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Det er ingen tvil om at Tjostolv har tatt etter habitten min når det gjelder barbering, uten at jeg synes han fortjener dødsstraff av den grunn. Gutta har utvilsomt vært eventyrlystne i større grad enn de fleste og har derfor havnet i et rettsdrama som åpenbart overgår Di Caprio og Hollywood når det gjelder overdrivelser og fiksjon. Jeg håper virkelig at det kommer til en løsning der nordmennene blir utlevert til Norge, alt annet ville vært tragisk i en rettsfarse uten sidestykke.
- Hva tror du om Kongo-saken?
- Jeg kan ikke ta stilling til skyldspørsmålet gjennom mediene, men kjenner åpenbart en stor grad av sympati for Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg er imot dødsstraff uansett skyld og ønsker at de får en så god rettsprosess som overhodet mulig i ankesaken som nå venter dem i Kinshasa.
- Og hva faen sier kongen om den? Han er jo dratt inn der selv.
- Det får du spørre kongen om.
- Er det noe dere har diskutert i familien? Følger kongen saken?
- Ingen kommentar.
- Og du, kjeder du deg, Ari?
- Det verste jeg vet er å måtte svare ingen kommentar. Det har blitt mye av det de siste ni årene. Det kjeder meg kanskje mest av alt.
- Har du mer faen på lager
- Jeg har knapt begynt. Spør meg om ti år, da har jeg antakeligvis greid å sette fyr på en hel del.
- Vent å se. Har jeg noen gang vært full av store ord?
- En oppsummering av livet så langt. Har det levert som forventet?
- Har du blitt alt du skulle blitt? Og hva er planen for neste halvdel?
- Jeg har så langt gjort noen spredte forsøk på revolt, ugang og faenskap. Jeg har levert en og annen litterær tekst av diskutabel kvalitet. Jeg har giftet meg og fått tre døtre. Jeg er fremdeles i startgropa. Det er fra nå av det virkelig gjelder. For noen måneder siden fikk jeg antatt et skuespill av Rogaland Teater. Jeg arbeider allerede på en ny dramatisk tekst. Det er fortsettelsen for mitt vedkommende, det er herfra og fram til et mørkt hull i Afrika at det store slaget avgjøres. Jeg er født nihilist. Jeg kan ikke tro det slutter med et gjesp i Norge.

Klikk her for å lese resten av magasinet